UTSTILLING: "VAAR SJÆBNE ER ENT..."

lørdag 21. juni 2014 kl. 14.00

21. juni - 21. september 2014

«Vaar sjæbne er ent…»
– om forlis og redningshistorie 1666-2014

Fellesprosjekt om forlis og redningshistorie for alle fyrene i On the Edge 2014. På Obrestad fyr så vi nærmere på forlisene av Christiane (1862) og Ophelia (1880). Under kan du lese utstillingstekstene. 

 

Obrestad fyr
Christiane (1862) og Ophelia (1880)
Vrak som næringsvei

Utenfor rogalandskysten ligger et farlig farvann. Fyrlys, sjømerking og avansert navigasjonsteknologi har sikret sjøfarten i området, men ulykker på sjøen er likevel en konstant fare. Forlis forekommer fortsatt. Historien om denne kyststripen er preget av utallige

Tragedier der både skip og folk har gått ned. Et eksempel er uværsdøgnet 14. og 15. september 1896, da tre seilskuter havarerte utenfor Kvalbeinstranda i Hå med bare timers mellomrom. I nyere tid står Sleipner-tragedien utenfor Ryvarden fyr i 1999 ennå sterkt i minnet.

Strekningen Eigerøy fyr og Kvassheim fyr
Et av de eldste, mest kjente forlisene utenfor Eigerøya er havariet til fregatten «Norske løve» fra København som forliste i 1666.
I området fra Eigerøy til Kvalbeinstranda er det 165 kjente forlis. Hele 82 av disse er små og store seilskip som forulykket på 1800-tallet. Fra 1900 og fram til andre verdenskrig havarerte også mange dampskip. Under den tyske okkupasjonen av Norge (1940-1945) forliste 48 skip utenfor kysten her -både tyske og norske. Etter 1945 har 17 skip havarert på denne strekningen, det seneste var «MS Haukeli» fra Stavanger som gikk på grunn utenfor Kvalbein i 1993.

Strekningen Kvassheim-Rott-Obrestad fyr-Feistein fyr
173 ulike forlis er kjent på denne kyststrekningen. En av de største tragediene skjedde med det russiske orlogsskipet «Ingermanland», som endte utenfor Hårr i 1842. Mer enn 350 mennesker mistet livet. Under andre verdenskrig sank 25 tyske og norske skip. Blant disse var losskøyten «Kristine» som førte ungdommer fra Karmøy på vei for å delta i motstandskampen. Skøyten forliste i en orkan utenfor Feistein fyr i 1941.

Strekningen Tananger, Kvitsøy og Nord-Rogaland
Minst 55 forlis er kjent på strekningen, og mange flere fartøy finnes sannsynligvis skjult i dypet. Seilskuten «Det lidet barn Jesus» fra Genova forliste ved Kvitsøy i 1692, og i mars 1944 gikk dampskipet «Europa» ned utenfor Tungenes. Ved Utsira gikk tyske «Pylos» ned i 1920. Da klarte heldigvis folk på øya å redde to tredjedeler av mannskapet. På hvert av fyrene i «En kjede av fyr» og på Stavanger maritime museum vil du få vite mer om disse enkeltforlisene.

FARLIG FARVANN
Navnet Jæren kommer av «Jadar» eller «Jaren» som betyr rand eller kant. Jærkysten strekker seg fra Boknafjorden i nord til Dalane i sør som en 65 kilometer lang kyststripe, med flere kilometerlange sandstrender. Utenfor ligger et havområde som er fryktet av sjøfolk. Mellom Sirevåg og Tananger er det bare nakne sand- og steinstrender; ingen skjermet skjærgård eller steder å søke nødhavn. Utenfor

Jærens rev er sjøen så grov at styrtbrenninger ofte oppstår. Fra sjøen er silhuettene av fjell godt synlige, mens de langgrunne strendene og det flate landskapet ikke synes like godt i uvær eller i skumringslys. Sjøfolk kunne bli ledet til å tro at de var langt fra land. Seilskutene var spesielt sårbare for ulykker, de hadde ingen motorkraft som ga framdrift. Skipene kunne ligge og stange mot stormen og bli fylt av vann, knekke riggen eller skade roret. Seilasen kunne ofte ende på en av de farlige jærstrendene. Dette var kjent som et farlig farvann også i Harald Hårfagres tid, rundt år 900. Snorre forteller at da Gudrød Ljome besøkte fosterfaren sin Tjodolv av Kvine, blåste det opp til uvær og Tjodolv kvad:

Far ikkje herifrå før den

flate farveg åt skipa jamnast.

Den store sjøen steinar

opp på strandi, Gudrød, slenger.

Dryg, vidgjetne konge,

til været seg betre lagar.

Bi her til dess me fær bør;

no er brim og brot um Jæren.

Gudrød trosset rådet. Siden så ingen noe til verken ham

eller skipet.

 

FYR MOT FORLIS
Før midten av 1800-tallet var sjøsikringen i Rogaland stort sett begrenset til lokale loser som bisto med navigasjonshjelp i enkelte farleder og havner. Merkingen og fyrbelysningen var svært mangelfull. Dette hindret og forsinket sjøfarten og gjorde den farefull. Kvitsøy var først ute med fyr, allerede i 1700. Foranledning skal ha vært at den sjøfarende Heinrich Petersen, i dødsangst under en dramatisk seilas ved Kvitsøy, lovet å anlegge et fyr på øygruppa om han overlevde. Fyret han bygde var av typen vippefyr, det vil si en mast som var montert på en vippe. I den ene enden av masten var det festet en såkalt ildpanne der kull skulle brenne. Vippefyret ble erstattet av et 18 meter høyt sekskantet tårn i 1829.

I starten på det store sildefisket på begynnelsen 1800-tallet vegret fiskerne seg for å levere fisken til Stavanger, fordi de ikke hadde lys å navigere etter. Farvannet rundt Tungeneset har sterke strømmer, og i mørket er det vanskelig å se det flate landskapet. Stavanger Havnekommisjon inngikk derfor i 1828 en avtale med en lokal huseier på Tungenes, om at han skulle holde talglys tent i loftsvinduet under sildefisket. Dagens fyr ble reist på statens regning i 1862.

For seilskutene var det været og vinden som anga farten og bestemte om seilasen kunne gjennomføres. Skutene lå derfor ofte i opplag om vinteren. Utover 1800-tallet tok dampskipene gradvis over sjøtransporten langs norskekysten. De gikk i rute hele året, og var avhengig av god fyrbelysning for å kunne navigere trygt om vinteren.

Storparten av fyrutbyggingen i Rogaland skjedde i siste halvdel av 1800-tallet, og skyldtes nettopp overgangen fra seil til dampteknologi.

Norge fikk sin første fyrdirektør i 1841, og dermed ble det lagt en plan for systematisk fyrbygging langs kysten. Staten bygde to fyr på Utsira i 1844, for å skille lyssignalet fra det enkle fyret på Kvitsøy, og de tre tårnene som allerede var reist på Lista. I 1852 ble det bygd et nytt kystfyr, på Eigerøy. Formålet var å markere en første landkjenning

for skip sørfra, på vei mot den farlige jærkysten. Fyrene langs Jæren kom noe senere: Feistein i 1859, Flatholmen i 1862, Obrestad i 1873 og til slutt Kvassheim i 1912.

Fyrene gjorde sjøfarten langs rogalandskysten sikrere, og bidro til bedre kommunikasjon. Fyrene bidro dermed til nasjonsbyggingen som ledet fram mot uavhengigheten i Norge i 1905.


«Colibri»
All hands lost

I 1902 forsvant DS "Colibri" et ukjent sted i Nordsjøen. Lastedampskipet tilhørte stavangerrederiet Ths. S. Falck, og var på vei til Island med en last av salt og tomme tønner som skulle brukes i sildefiskeriet. Lenge var det ingen forklaring å finne på hva som hadde skjedd. Pårørende hjemme i Stavanger hadde mange spørsmål, men ingen svar.

Fra forlisstatistikken til Det Norske Veritas 1902:
 "På reise Stavanger - Øfjord (Island) med salt og tomme tønner. Forsvundet. Avgikk fra Stavanger 24. mai 1902".

Fra rederiets journal: "Afgik fra Stavanger på förste Rejse 16/2-89. Förere:(Skipskapteiner som etterfulgte hverandre i årene 1889-1902): Hans Waage, Enok Helliesen, Lauritz Vaaland, Harald Wiese, Sv. Nielsen, Henrik Worsöe. Afgik fra Stavanger til Island 5/1902 og forsvandt sporlöst. Assurert for Kr. 59.000 kr. All hands lost".

Hendelsen er dramatisk, men langt fra uvanlig. Det som skiller denne historien fra mange beretninger om tilsvarende forlis i samtiden, er at en forklaring på tragedien etter hvert kom drivende inn til kysten (i Øyfjord ved) av Senja. Ti måneder etter at DS Colibri gikk ned, 13. mars 1903, kunne finneren av en flaskepost lese kaptein Worsës siste hilsen, der han også helt kort forklarer hva som har tilkommet skipet:

"Vaar Sjæbne er ent hele Styroverbygning

er indknust af et Brand ingen Redning

Damp Colibri

 

Gud jelpe os

hils alle vi har bet

til Gud

 

28/5, 1902              H. Worsöe

Dette er en tekst skrevet i stor nød. Den ga forklaring på det som hadde skjedd i en tid uten moderne kommunikasjon mellom skip, land eller redningsvesen. Flaskeposten fra DS Colibri gir et konsist og bevegende innblikk i den trusselen som alle sjøfarende møter. En konkret innfallsvinkel til behovet for å utvikle en sjøredningstjeneste.

 

«Christiane af Aasgaardstrand» og «Ophelia»
Forlis som næringsvei

«Christiane af Aasgaardstrand» forliste utenfor Obrestad i 20. oktober 1862. Briggen var på vei fra Bottenvika til London med trelast. En sørvestlig storm i Skagerrak og Nordsjøen slo båten lekk. Fra gårdene Kvalbein, Kvassheim og Hårr så folk skuta som nærmet seg land etterhvert som hun samtidig hadde god fart nordover. Skuta nærmet seg land og mannskapet sto klar til å kappe stormasten i det hun støtte. Alt gikk som planlagt, og en stor bølge slengte henne flere favner opp på grunn hvor hun ble stående fast utenfor Brekkå på Obrestad. Redningsmannskapet på Obrestad, ledet av Tobias Obrestad, var vitner til det som var i ferd med å skje og stod klar med utstyret nesten i samme øyeblikk skuta støtte. Raketten med redningsline gikk like over havaristen, og i løpet av halvannen time var samtlige om bord reddet.

To døgn etter blir fokkemasten, stormasten, 1082 furubjelker og en del kortere planker stablet opp på stranden. Inntil det kunne holdes vrakauksjon ble det satt ut vakter for å passe verdiene som lå utover stranden. Den 20. desember falt barometeret kraftig. De to som var på vakt, fortalte senere at de var «vidner til det mest oprørte hav som vel nogensinde har existert på denne kyst». Neste morgen avslørte dagslyset hva havet hadde utrettet. Ikke en bjelke lå på plass.

Dampskipet «Ophelia» fra Glasgow forliste utenfor Hårr 8. januar 1880.
En av de største vrakauksjonene på Jæren var da den engelske damperen «Ophelia» hadde strandet på Hårrstronnå. Skipet var på vei fra England til et sted nordpå, lasta med kolonialvarer, møbler og inventar. Meningen var å anløpe Stavanger for bunkring, men utenfor Jæren seilte det inn i tykk tåke og grunnstøtte ved Hårr. Havaristen kunne ikke sees fra land, men man hørte tåkesignal og nødrop. Mannskapet på ti gikk i livbåten og ble veiledet til et trygt landingssted av båter som kom ut. Godset ble fraktet i land i mer eller mindre bedervet tilstand. Auksjon over det bergede gods ble holdt på Hårr Lensmannsgård mandag 19. januar 1880. Publikum strømmet til auksjonen. Anslagsvis var 800-1000 personer møtte frem og auksjonen varte i omtrent én uke.

Vrakberging og auksjoner
Disse scener med Forlis og Vragauktioner ere særegne og karakteristiske for Jæderstranden. Der er noget vildt – belivet og gribende – til dels storslagent ved dem, som ikke undlater at gjøre et dypt Indtrykk på Sindet.

(Stavanger Amtstidende 3/12 1881)

Fra gammel tid har grunnstøtinger og vrak vært en god attåtnæring for de som bodde langs jærkysten. Det var oftest mannskap og last som ble berget, sjelden skip. I tidligere tider delte de nærmeste grunneierne til strandingsstedet vrakrestene mellom seg. Selv om skutas eier fortsatt formelt var eier av vraket, var det penger å tjene på bergelønn og arbeid på restene.

Strandrett
Siden middelalderen har utallige lovtekster omhandlet strandretten samt forholdene til vrak og berget gods. I nyere lovgivning har skutas og lastens eiere stått stadig sterkere. Alle vrak og alt vrakgods skulle straks anmeldes til fogden. Det var gjerne tollvesenets folk som kom og holdt oppsyn med berget last og at det tilfalt den rettmessige eier.

Berget gods, både last, rigg, inventar og skrogdeler, ble oftest solgt ved offentlige auksjoner nær strandingsstedet. Auksjonene ble ofte rene folkeforlystelser. Til tider fantes det også brennevin blant det bergede. Et hjertesukk fra den gamle lensmannen på Hårr er ofte sitert: «Når me får vrag, verte folk au vrag». Constantinius Flood kan fortelle i sitt hefte om «Listerlandet» om varesorter og saker som kunne bringes i land fra forliste skip. Manufakturvarer fra England som lerret,bomullsgarn og seilduk. Fra Frankrike og Italia kom vin og brennevin. Palmeolje og matolje kom fra Afrika og middelhavsøyene. Det kunne komme epler og genèver fra Holland, danske smørtønner, russiske lyskasser, sildetønner fra Island og Finnmark, trelast og skipsinventar. Oppkjøpere fra byen dro av sted med de mest spennende varene. Jærbuen kjøpte helst tauverk og bygningsmateriale til bruk i løer og andre uthus. I de gamle våningshusene fra området kan vi fremdeles finne vinduer, dører, trapper, navnebrett, bjelker og listverk fra vrakauksjoner.

På slutten av 1800-talet, da strandingene ble sjeldnere, slo bønder seg sammen og laget opphuggingssteder for skip. I Hå kommune var det slike steder på Nord-Varhaug, Husvegg og Kvassheim. Når opphugginga var gjort og materiale sortert var det tid for auksjon. Alle som kom visste hva de ville ha og hva de ville betale for hver minste flis. Varhaug opphogginglag ble stiftet i 1909 og hold på helt til 1954.

 

Legg til hendinga i din kalender