Obrestad fyr er pusset opp både utvendig og innvendig. Etter å ha vært stengt i 2 sesonger åpner fyret igjen den 19. juni med nye og permanente utstillinger.
Utstillingene forteller i ord, bilder, lyd og film om den rike og ofte dramatiske historien knyttet til fyret og livet som har utspunnet seg her.
Litt om utstillingene:
OBRESTAD FYR
Den åpne jærkysten har til alle tider vært en fryktet kyststrekning, med mange skipsforlis og redningsaksjoner.
Før midten av 1800-tallet var sjøsikringen i Rogaland stort sett begrenset til lokale loser som bisto med navigasjonshjelp i enkelte farleder og havner. Merkingen og fyrbelysningen var svært mangelfull. Dette hindret og forsinket sjøfarten og gjorde den farefull.
Norge fikk sin første fyrdirektør i 1841, og dermed ble det lagt en plan for systematisk fyrbygging langs kysten.
I 1870 ble det nedsatt en sakkyndig komité for å vurdere situasjonen for fyrbelysningen på strekningen mellom Ytre Oslofjord og Lindesnes. Komiteen, med fyrdirektøren i spissen, konkluderte med at det ikke var behov for flere fyrstasjoner på Sør-Østlandet. Imidlertid ble det tilføyd «at der paa Jæderen paa den saakalte Rævetange ved Obristad bør anbringes et kystfyr af 3die Orden med Blink hvert halve Minut.» Bemerkningen ble tatt til følge og innlemmet i Stortingsproposisjonen året etter. Byggingen ble igangsatt omgående på tomt utskilt fra Hå prestegard, og fyret ble tent i 1873.
Tåkeluren på Obrestad fyr er fra 1917. Den ble kalt «Studen på Obrest».
FYRBYGGING I NORGE
Fyrbyggingen kom for alvor i gang tidlig på 1800-tallet. Fyrtårn ble ofte satt sammen som byggesett.Tårnene ble fraktet i deler og trukket med håndmakt opp dit de står.
I perioder kunne det jobbe over 100 mann på et fyroppdrag. Parallelt med arbeidet på selve fyrtårnet skulle det bygges boliger, uthus, brygger, naust og gangveier.
Fyrene ble bygd av omreisende arbeidslag. Arbeidslagene var i stor grad satt sammen av folk fra Sunnmøre. Fyrdirektøren engasjerte arbeidsformenn som ansatte folk til å jobbe for seg.
Når arbeidslagene dro ut på slike oppdrag, brukte de åttringer som de seilte og rodde. De dro gjerne flere båter sammen. Dagene på fyrarbeid var preget av hardt fysisk arbeid.
FAMILIELIV PÅ FYRET
Obrestad var en familiestasjon, og familiene var også involverte i arbeidet. En ting var at mor måtte sørge for at ungene var stille når far hadde vært på nattevakt og måtte sove på dagtid. Noe annet var at arbeidsoppgavene ofte gikk i arv.
Obrestad var ofte bemanna av godt voksne fyrfolk som endelig hadde fått jobb på et landfast fyr. På Obrestad var det mange gårder og ungene gikk på vanlig skole. Den sosiale omgangskretsen var stor. Derfor har en del fyrfolk bodd lenge på Obrestad med familiene sine
METEROLOGI
Obrestad fyr ble etablert som værstasjon i 1918. Fra 1918 til 1991 bidro fyrbetjeningen med observasjoner og målinger flere ganger i døgnet. Fra 1993 har målingen foregått automatisk.
Det blir tatt måling av temperatur, lufttrykk, luftfuktighet, nedbør og vindmåling. I en periode ble det også foretatt skyobservasjoner.
Hå kommune har fortsatt avtale med Meteorologisk institutt (MET) om tilsyn og enklere oppgaver.
I starten var værvarslingen særlig viktig for kystbefolkningen som levde av fiske og for å trygge skipsfarten.
FARLIG KYST
Utenfor rogalandskysten ligger et farlig farvann. Fyrlys, sjømerking og avansert navigasjonsteknologi har sikret sjøfarten i området, men ulykker på sjøen er likevel en konstant fare. Forlis forekommer fortsatt.
Historien om denne kyststripen er preget av utallige tragedier der både skip og folk har gått ned. Et eksempel er uværsdøgnet 14. og 15. september 1896, da tre seilskuter havarerte utenfor Kvalbeinstranda i Hå med bare timers mellomrom. I nyere tid står Sleipner-tragedien utenfor Ryvarden fyr i 1999 ennå sterkt i minnet.
173 ulike forlis er kjent på kyststrekningen Kvassheim-Rott-Obrestad fyr-Feistein fyr. En av de største tragediene skjedde med det russiske orlogsskipet «Ingermanland», som endte utenfor Hårr i 1842. Mer enn 350 mennesker mistet livet.
ANDRE VERDENSKRIG
HÅ – EN BASTION MOT NORDSJØEN
I løpet av tyskernes okkupasjon av Norge fikk Hå en svært sentral rolle i forsvaret av kystlinjen. Denne regionen var et viktig og tungt befestet ledd i Atlanterhavsvollen – som strakte seg fra Frankrike til Nord-Norge. Dette var et festningsverk som skulle hindre alliert invasjon fra vest.
Nordsjøen er som et vegkryss. I nord er utløpet til Atlanterhavet, og i sør er utløpet via Den engelske kanal. Midt på finner vi innløpet til Skagerrak og Østersjøen. Disse områdene har gjennom historien vekslet på å være strategisk viktige. Norske myndigheter ble sent oppmerksom på Jæren som et militærstrategisk område. Det ble derfor ikke bygget ut norske forsvarsverker her.
Under første verdenskrig holdt Norge seg nøytralt og alle nasjoner kunne seile fritt gjennom den indre led. I oppløpet til andre verdenskrig hevdet Norge nøytralitet på ny. Norsk territorialfarvann ble igjen ferdselsåre for internasjonal skipstrafikk. Nå var også fly blitt et viktig stridsmiddel. Flyvåpnene ble etter hvert så effektive at de truet landområdene på hver side av Nordsjøen.
England og Tyskland hadde motstridende interesser og begge ønsket å kontrollere norskekysten. Både Tyskland og England kunne se for seg at den andre part ville angripe Norge først. Jæren ble dermed trukket inn i europeisk stormaktspolitikk.
Da Tyskland angrep Norge i 1940 ble den smale seilingskorridoren utenfor Hå tyskkontrollert. Tyskerne sendte forsyninger til og fra Norge sjøveien, og ubåter og krigsskip ble sendt nordover tett inn til kysten. Den tyske marinen hadde i oppdrag å beskytte korridoren med patruljerende skip. I tillegg la de ut minefelt parallelt med kysten få kilometer fra land. Britenes mottiltak var å legge ut miner fra fly og ubåter for å ramme tyske konvoier. Derfor måtte tyskerne stadig sveipe jærkysten for miner. All ferdsel i åpent hav medførte for stor risiko da en ikke hadde dekning fra forsvaret på land.
Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen ble også jærkysten viktig for transport av stridsmidler som ble fraktet til nordfronten. På grunn av britenes stadige angrep på norskekysten fryktet tyskerne alliert landgang i Norge. Jæren og Hå kom dermed i en ny utsatt posisjon.
Tyskerne så behovet for en sterk kystbevæpning og invasjonsforsvar av jærkysten. Mange kystfort med store kanoner ble bygget. De tyske skipene som gikk langs jærkysten ble nå ikke bare beskyttet av minefelt og fly fra Sola, men de fikk også beskyttelse av tungt skyts på land.