BEGYNNELSER V
- en fortsettelse av Eli Glader
I hagen på Hå gamle prestegard har det siden 2017 stått 30 keramiske former i et drivhus. Mose, valmuer og andre planter har vokst opp rundt dem.
Installasjonen har tittelen Begynnelser IV – en fortsettelse og er laget av Eli Glader. I den siste delen av prosjektet vil formene - i slutten av utstillingsperioden til keramikkutstillingen MINDRE ENN 0,002 - bli nedgravet på samme sted som de har stått til nå. De keramiske formene vil bli tilbakeført til jorden.
Hå gamle prestegard er en kunst- og kulturinstitusjon, og et vernet anlegg i et vernet område. Området rundt prestegarden, som ligger ved havet, omfatter gravfelt fra ca.300 til 700 e.Kr. og et fornminneområde fra en 12 000 år gammel steinalderbosetning.
De organiske formene i «Begynnelser» er formet av hvit leire. Leire er jordens mest utbredte sediment og store deler av havet er dekket med leire. De hittil oppdagede eldste gjenstander laget av leire er funnet i hulen Xianrendong ved elven Yangtze i Kina og er omkring 20 000 år gamle. I Japan finnes funn fra ca 10 500 f.Kr. De eldste funn i Norge er fra yngre steinalder og ca 6 000 år gamle.
Med denne nedgraving skal de organiske leirformene vende tilbake til jorden, etter at de i fire år er blitt utsatt for naturens luner og til tider overvokst av omkringliggende planter. Leirformene har gjennomgått en transformasjon fra kultur til natur. En nedsenkning i jorden vil både fortsette og fremskynde denne nedbrytningsprosessen, og formene vil kanskje en gang i en fjern fortid bli funnet som arkeologiske rester fra vår tid. Det vil slik bli et minne om prestegardens tid som et visningssted for kunst.
Eli Glader
For Heidegger (og Aristoteles) er jorden det som alt fremkommer fra og alt strømmer tilbake til.
Å skape et kunstverk er å fremstille en verden, en tankeverden eller en tanketing, begynnelser, som alltid er en fortsettelse; for ingenting oppstår fra ingenting. Dette kunstverket, disse begynnelsene, blir som nedgravet frigjort fra sin opprinnelige fremtredelse, tildekket og usynlig, men vil etterlate spor og hvem vet om disse sporene en gang kan bli til enda en begynnelse og slik igjen bli i stand til «å tale». Slutten kan være stedet vi begynner fra, igjen og igjen - nye begynnelser - som fortsettelser.
«Kunstverkets væren består i at verket selv gjennom sin egen tilværelse er en tildragelse som åpner en ny verden, men som fremtrer på en slik måte at det skjules der det er. Kunstverket hviler i seg selv og taler i kraft av seg selv.» (Heidegger.) - men hva om kunstverket er tildekket eller nedgravet?
I forbindelse med dette mangeårige prosjektet (fra 2003) har jeg tenkt og lest ikke bare omkring kunstverkets opprinnelse og vesen, men også om dets legitimering eller status som kunstverk knyttet til kunstinstitusjonen, noe som videre har ført meg til spørsmålet om verket fortsetter å være kunst etter tildekning, eller er det bare oppe i lyset kunstverket kan «skinne», være kunst?
Uansett vil dette kunstverket (også) fortsette oppe i lyset, men igjen som noe annet og i en annen form, i et annet «skinn», et helt annet sted og i en annen kontekst - som forvandlinger.
Eli Glader, 2021