"I mitt kunstnerskap har jeg jobbet mye med landskap og naturrelaterte motiver, i grenselandet mellom naturromantikk og surrealisme, men uten at jeg har vært opptatt av gjenkjennelige landskap. Jeg ferdes mye i naturen og jeg bruker det landskapet som er i nærheten av der jeg er, enten jeg er i skogene rundt Oslo, på Vestlandet eller på reise. Og selvfølgelig er kunsthistorien en utømmelig kilde.
Jeg har vokst opp i en voldsom natur; på industristedet Tyssedal som ligger ved en trang fjord mellom Folgefonna og Hardangervidda, i sin tid oppsøkt av reisende og romantikere pga den overveldende naturen, og som senere ble overtatt av industri og arbeidsplasser.
Jeg kjenner meg beslektet med poetene som bruker metaforer fra naturen. Hvis man anser naturen som et språk prøver de å bore seg inn i denne språk-greinen på en uhemmet, kontrollert og grundig måte. De finpusser og gnukker på alle uttrykk og sammenstillinger slik at setningen eller utsagnet blir en så presis uttalelse som mulig. Det er ingenting som er igjen for tilfeldigheten; alle skruer passer, tannhjulene passer - alt går opp, som en ligning med flere ukjente, selv det som ikke stemmer.
På samme måte forsøker jeg å male frem mine bilder med visuelle virkemidler. Jeg bruker naturen og det gjenkjennelige i naturen som en ingrediens. Det ligger nært for meg å bruke disse uttrykkene for å si noe som ikke kan sies tydelig og rett frem, det må antydes og ymtes på en subtil og vag måte. Det er viktig for meg at uttrykkene i bildene skal kunne fornemmes, merkes og anes mer enn å skulle avleses.
Jeg prøver å oppnå en presisjon i fargenyansene og kontrastene, noe som krever en tilstedeværelse. Intensjonen er å gi bildene et formalt tydelig preg og et diffust innholdspreg, antyde noe som kan oppfattes både godt og skrekkelig, underbygge denne oppfattningen gjennom fargen, komposisjonen, lys/mørke. Derfor bruker jeg også titler som antyder mer enn beskriver («alltid», «rundtomkring», «hvor som helst», «ved siden av», osv)
Jeg er ute etter en poetisk stemming som søker å utrykke denne nærkontakten, bekymringen og kjærligheten for naturen. Det er som om dette ikke kan brøles eller skrikes ut, det må mumles og lyttes og er bortenfor vanlig prat. Muligens kan naturen brukes som et speil for å forstå og se vår egen indre natur. Maleprossessen blir som å leite og mane seg frem til noe som jeg ikke har sett før, men som likevel er kjent.
I en lengre periode arbeidet jeg med det nesten monokromt dypt grønne, fra skoglandskaper til mer tvetydige malerier der naturen møter det menneskeskapte. Jeg har ofte hatt en intensjon om at arbeidene skal ha en dobbeltbetydning; tilsynelatende harmoniske og vakre, men med en underliggende uro; en slags uro over kløften mellom naturen og det menneskeskapte" Astrid Nondal
Utstillinga står til og med 26. mars 2017