UTSTILLING: Roar Werner Eriksen

lørdag 14. november 2020 kl. 14.00

14. november 2020 - 10. januar 2021

Roar Werner Eriksen 
DER I DET DYPE MØRKE
maleri 

To slags mørke

Det finnes to typer mørke. Det ene er det vonde mørket som vi flykter fra, det andre det gode mørket vi kan finne tilflukt i. Når Roar Werner Eriksen maler utforsker han begge disse formene for mørke, men kanskje særlig det siste.

Vi som er opplært i en dikotomisk, vestlig tenkning preget av monoteistisk religion har en ryggmargsrefleks for å sky mørket. Mørket tenker vi på som stedet der lyset ikke er nådd. Sett i en neo-Platonsk kristen tankegang er mørket der Guds godhet ikke har trumfet gjennom enda. Mørkets makter er ondskapen, mørket er noe vi faller ned i, noe vi tenner et lys for å slippe å forbanne.

Mørket er dermed ikke-væren, mangelen på lys og frelse. Det å ikke eksistere – døden, er noe de fleste av oss er livredde for, bokstavelig talt. Veien til det evige etterlivet ligger i forestillinger om en lysstråle oppover. Mørket er fortapelsen, vår største frykt. Mest parodisk er dette blitt forsøkt bekreftet av stilen til svartkledde satanister i blackmetallens frynsete utkanter.

Det er fort gjort å glemme at dette ikke er den eneste måten å se mørket på. Det finnes en lang og parallell fortelling i idehistorien om mørke som et sted å søke ro. Alle verdensreligioner har hatt sine mystikere som gjerne har oppsøkt mørket, stillheten og utvisking av ego som verktøy for å nå et gode. Gjennom stille meditasjon, beskyttet for sanseinntrykk, klarer man å gi slipp på tankene.

Vår tidsoppfatning er avhengig av at vi først må ha en oppfatning av rommet. Når man frivillig går inn i et mørkt og stille rom er det som at den psykologiske tidsoppfatningen stilner, fordi rommets konturer blir borte. Kaoset roer seg og det indre jaget etter bekreftelse, framgang, endring, og bedring roer seg ned. Gjennom dette føler mange at de kan møte noe gudommelig.

I et slikt perspektiv er mørket noe man kan oppsøke for å finne ro fra egoet. Gjennom mørket kan man finne noe som overskrider seg selv, sitt eget lille liv. På den måten kan mørket være rommet man oppsøker for evig hvile og fred – i en god forstand. Når Roar Werner Eriksen maler mørket er det altså ikke fanden han maler på veggen. Han former rom for egen harmonisk ro. Og dette er rom han er generøs nok til å dele med oss alle.

          Bjørn Hatterud

 

Roar Werner Eriksen, frå maleriserien DER I DET DYPE MØRKET - Klikk for stort bilete
Roar Werner Eriksen, frå maleriserien DER I DET DYPE MØRKET - Klikk for stort bilete
Roar Werner Eriksen, frå maleriserien DER I DET DYPE MØRKET - Klikk for stort bilete
Roar Werner Eriksen, frå maleriserien DER I DET DYPE MØRKET - Klikk for stort bilete

 

English: 

Two kinds of darkness

There are two types of darkness. One is the unpleasant darkness that we flee from, the other the good darkness in which we find refuge. When Roar Werner Eriksen paints, he explores both of these forms of darkness, but perhaps first and foremost the last.

Educated in dichotomous Western thinking characterized by monotheistic religion, we are prone to avoid the darkness. The dark we think of as the place not reached by light. In a neo-Platonic Christian mindset, the darkness is where the goodness of God has not yet trumpeted. The powers of darkness are evil. Darkness is something we fall into, something we light a candle to avoid cursing.

The darkness is thus the non-being, the lack of light and salvation. Not to exist - death, is something most of us are terrified of, literally. The path to eternal afterlife lies in notions of a ray of light rising. Darkness is perdition, our greatest fear. Most parodically, this has been attempted to be confirmed by the style of black-clad Satanists on the fringed edges of black metal.

It is quickly forgotten that this is not the only way to see darkness. There is a long and parallel narrative in the history of ideas, of darkness as a place to seek rest. All world religions have had their mystics who have gladly sought out the darkness, silence and blurring of ego as a tool to achieve a good. Through quiet meditation, protected for sensory impressions, one manages to let go of one´s thoughts.

Our perception of time depends on the fact that we must first have a perception of the room. When you voluntarily enter a dark and quiet room, it is as if the psychological perception of time is quieting, because the contours of the room are gone. The chaos calms down, and the personal pursuit of affirmation, progress, change, and recovery calms down. Through this, many feel that they can meet something divine.

In such a perspective, darkness is something one can seek to find peace from the ego. Through the darkness, one can find something that transcends itself, one´s own little life. In this way, darkness can be the room one seeks for eternal rest and peace - in a good sense. When Roar Werner Eriksen paints the darkness, it is not the perdition he is painting on the wall. He creates space for his harmonious calm. And these are rooms he is generous enough to share with all of us.

          Bjørn Hatterud

Legg til hendinga i din kalender