David Koresch
  • HGP - Utstilling

DJUPDETEKST: LARS SANDÅS

Dato

Mandag 10. februar 2025 - søndag 9. mars 2025

Tidspunkt

kl. 15.00 - 20.00

Stad

Hå gamle prestegard

I opningstalen til utstillinga PRE-APOCALYPTIC haldt livssynsnerd, forfattar og rådgjevar i Human-etisk forbund Didrik Søderlind ein djuptgåande tale om Lars Sandås si interesse for «det radikale, det marginale, det som er motkulturelt og motstrøms". Noko av det Søderlind løfta fram i talen handla om Sandås sin sans for å stilla ubetimelige og ubehagelige spørsmål til samfunnet og tida me lever i. Er samfunnet vårt inne i ei krise? Eller, som kunstnar Lars Sandås tek opp i utstillingstittelen; ei før-apokalyptisk tid? Og viss så er tilfelle, har kunsten tilstrekkeleg kraft til å avsløra noko og gi oss ei openberring av kva som skjer i kring oss? 

Dette er nokon av idéane Didrik Søderlind kretsar kring og kontekstualiserer i opningstalen til utstillinga Pre-apocalyptic. Hå gamle prestegard har fått løyve til å publisera Søderlind sine notatar til opningtalen, som kan lesast i sin heilskap i tekstleg utgåve her:

Kjære gjester.

Det er veldig hyggelig å bli spurt om å si noen ord om utstillingen vi skal se i dag. Ikke bare fordi Lars Sandås er en kunstner som deler min interesse for religionenes merkeligere avkroker, men fordi han treffer øyeblikket bedre enn jeg tror han selv kunne forutsett.

Dette skal vi komme tilbake. For vi må begynne med begynnelsen. Eller rettere sagt: Med enden.

Utstillingen vi i dag skal se heter nemlig «Pre-apocalypse».

Ordet apokalypse brukes i dag først og fremst om dommedag. Verdens ende. Og det hviler absolutt en dommedagsfølelse over delen av utstillingen som har fått navnet Deep Fried World.

Ideen om en frityrstekt verden springer ikke bare ut fra Sandås’ fascinasjon for fritert mat (hvem av oss har vel ikke dét?) Den er også født av hans følelse av maktesløshet overfor vårt overkonsum og tro på evig økonomisk vekst, og hans frykt for den globale oppvarmingen og de naturødeleggelsene som blir mer og mer merkbare.

Vi har skapt en dystopisk verden, vi moderne mennesker. En verden der både rikdommen og fattigdommen er i ferd med å bli obskøn. Der vi dømmer de av oss som er så uheldige å bli avhengig av feil type rusmiddel til et liv i forbrytelse og forbedring, slik Sandås’ Narkoatlas viste oss. Vi tvinger dyr til å leve i Helvete for at vi skal kunne spise oss i hjel. En verden der vi ødelegger planeten for å produsere ting vi ikke trenger. Ting som er laget for å gå i stykker eller gå av moten så snart som mulig. For å øke omsetningen og dermed profitten.

Jeg er forresten like skyldig som alle andre, jeg fløy hit.

Men ordet «apokalypse» handler ikke bare om dommedag. «Apokalypse» har også en annen, opprinnelig betydning: Nemlig «åpenbaring» eller «avsløring».

Som seg hør og bør her i en tidligere prestegård, skal vi en svipptur innom Skriften. Men ikke til den mest kjente apokalyptiske teksten noensinne, Johannes’ Åpenbaring. Vi skal lenger tilbake.

Den andre delen utstillingen er nemlig inspirert av «Apocalypse 1993», en låt av det norske bandet Ulver.

Ulver startet som et black metal-band i det avisene svært misvisende døpte «satanistmiljøet». Men Ulver var, og er aldeles for musikalsk nysgjerrige til å la seg stenge inne i svartmetallens nesten sekteriske strenghetsregler.

På tekstsiden ble mystikeren William Blake og salmedikteren Thomas Kingo inspirasjonskilder, og da «Apocalypse 1993» kom ut i 2020 på albumet Flowers of Evil låt Ulver mer som synhtpopband som Depeche Mode enn som svartmetallband som Burzum og Mayhem.

«Apocalypse 1993» handler om en helt konkret hendelse.

19. april 1993 angrep agenter fra den amerikanske føderale myndigheten som kalles Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives Mount Carmel Center i Waco i Texas. Angrepet var sluttpunktet på en lang beleiring av Mount Carmel, en eiendom disponert av den knøttlille religiøse gruppen Branch Davidians. En slags avart av syvendedagsadventister.

Den ubestridte lederen for Mount Carmel-senteret var Vernon Wayne Howell. Howell hadde en vanskelig oppvekst og ungdomstid, som førte til religiøs søken og et besøk i Israel. Der, forteller han, fikk han en visjon om at han var den moderne Kong Kyros.

Kyros den store, eller Kyros den eldre som han også ble kalt ble født 600 år før vår tidsregning. Kong Kyros grunnla det persiske riket, som strakk seg fra Middelhavet til Indus-floden.

Og om du lurer på hvorfor Howell var så opptatt av denne persiske kongen, er det fordi han er omtalt i Esras bok i Bibelen.

Som del av sin imperiebygging erobret Kyros Babylonia. De som virkelig kan sin bibelhistorie vet at i Babylon var jødene holdt som fanger. Og Kong Kyros talte til dem:

«Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud».

Inspirert av visjonen om kongen som satt Guds folk fri skiftet Vernon Howell navn. Han tok navnet til Kyros og ble til David Koresh.

I Mount Carmel utøvde David Koresh sin makt slik man kun kan gjøre når man er en grabukk med mandat fra Gud selv. Helt til 19. april 1993. En dag med gass, panservogner, automatvåpen. 76 menneskeliv, mellom 20 og 30 av dem barn gikk tapt i en oppslukende brann. David Koresh døde også.

Hendelsene i Waco skulle utløse flere apokalypser. På dagen to år senere sprengte Timothy McVeigh og hans medhjelper Terry Nichols den føderale bygningen i Oklahoma City. 168 menneskeliv gikk med den dagen. Igjen var det mange barn blant de døde. Bygningen hadde en egen barnehage.

Og i fjor startet Donald Trumps valgkamp for alvor med et stort valgmøte i Waco. Av forskere på ekstremisme ble valget av sted ikke akkurat sett på som en tilfeldighet, men som en hundefløyte: Et signal som oppfattes av de som tar referansene og deler Trumps mistro til de føderale myndighetene, men for alle andre virker tilforlatelig.

Blant Donald Trumps mest trofaste støttespillere finner vi såkalte kristennasjonalister.

Det er viktig å si dette: Kristennasjonalisme er noe annet enn å være kristen og glad i landet sitt. Kristennasjonalisme er en politisk ideologi som sier at en svært reaksjonær lesning av Bibelen skal være toneangivende for landets ledere og lovverk.

Og her er vi tilbake til Skriften igjen, og Kong Kyros.

I en kristennasjonalistisk tankemåte er nemlig Amerikas kristne slaver på samme måte som jødene var det i Babylon. De er treller i en gudløs nasjon, knuget under Pride-ideologi og annen ugudelighet.

Men Donald Trump er deres Kong Kyros. Trump er kanskje ikke perfekt, å som kristen ha en gallionsfigur som ikke bare er dømt for seksuelle overgrep men attpåtil skryter av dem er såklart en smule pinlig.

Men også mangelfulle menn kan være redskaper for Gud. Det viktige er at Trump setter dem fri og lover dem et land uten abort. Et land der mennesker som trosser Guds lover og følger falske religioner kjenner sin plass.

Som mange spennende kunstnere har Lars Sandås en interesse for det radikale, det marginale, det som er motkulturelt og motstrøms. Og en sans for å stille ubetimelige og ubehagelige spørsmål.

Det er nok i dette lyset vi må se hans fascinasjon for David Koresh og hans lille dommedagssekt.

Bildene der geita fra Mendes og Guds lam settes sammen med David Koresh er nok spesielt provokative i så måte. Var David Koresh geita, eller Guds lam? Eller begge deler?

Sandås’ bilder kunne bli skrevet på kontoen over menns interesse for det merkelige og marginale. For i utgangspunktet var David Koresh like lite representativ for folk med kristen tro som den selvutnevnte «islamske staten» er for muslimer eller Stalin for oss som ikke er religiøse. Koresh var en ekstremist.

Men i dagens USA har et radikalisert republikansk parti sørget for at det som før var på de ytterste frynsene har flyttet seg inn i høyresidens hovedstrøm. Det som i går var ekstremt, er i dag normalt.

Så på mandag fikk bildene til Lars Sandås en helt annen aktualitet. For som vi alle vet ble valgkampen som begynte i Waco kronet med seier. Donald Trump ble president for annen gang. Han er nå Kong Kyros på alvor.

Bildene til Sandås fremstår nå som skarpsynte kommentarer til kristennasjonalismen som i dag er ved makten i verdens mektigste land. Der den kommende forsvarsministeren har en tatovering med et korsfarersymbol og korsfarernes slagord «Deus Vult» - Gud vil.

Det kanskje sterkeste verket i utstillingen er bildet av David Koresh’ 23 barn. «23 holy children» som Ulver omtaler dem. Dette er barna Koresh fikk etter å ha fritt forsynt seg av forsamlingens kvinner. Og jenter.

Sandås har utstyrt barna med Bibel og halvautomatiske våpen. I en annen verden ville dette bare stått som en observasjon av et ekstremt, avvikende religiøst fenomen.

Men vi lever ikke i den verdenen.

Det ekstreme er det normale nå.

Vi er alle blitt David Koresh’ barn.

Velkommen til apokalypsen.

Praktisk informasjon

Blir arrangert av

Hå gamle prestegard

(tekst, toppbilete)
Kunstverk av Lars Sandås
(tekst, promobilete)
Kunstverk av Lars Sandås