I Stallen viser Eli Glader videoverket LOCI: TÅRNET, SIKADENE OG MUSEET.
I 2015 synte Eli Glader videoverket KVINNENE I QALA på Hå gamle prestegard. Her vart ei gruppe kvinner frå Aserbajdsjan portrettert saman med ei kvinne frå Hå. Då var var temaet menneskemøter.
I 2017 blei det fleirårige prosjektet Begynnelser IV – en fortsettelse satt opp i prestegardshagen. Drivhuset med 30 keramiske former stod som ein levande installasjon blant mose og valmuer fram til drivhuset vart fjerna og formene nedgravne på staden sommaren 2021.
No presenterer Eli Glader eit heilt nytt prosjekt beståande av tre filmar. Kunstnaren har gjort opptak i Eiffeltårnet og Musee du Quai Branly i Paris og Borgheseparken i Roma. Filmane stiller spørsmål kring kunsten, stadene, tinga og menneska med bakgrunn i tekstar av mellom andre Roland Barthes og Platon.
Eli Glader (f. 1953) har kunstfagleg og kunstteoretisk utdanning frå Statens handverk- og kunstindustriskole, Oslo og Universitetet i Bergen. Glader har hatt fleire separatutstillingar i inn- og utland, mellom anna ved Baku Contemporary Art Center, Aserbajdsjan, Stavanger Kunstforening, TOU Scene, Sølvberget galleri, Interkulturelt Museum / Oslo Museum og Hå gamle prestegard. Ho har delteke på fleire gruppeutstillingar, som Norske kunsthåndverkeres årsutstilling og 6th International Biennial of Contemporary Art, Baku og Antrepo, Istanbul. Glader har hatt ei rekkje utsmykkingsoppdrag både offentleg og privat, til dømes for Sandnes kommune, Sola lufthavn, Høyskolen Stord/Haugesund og Ydalir Campushotell, UiS. Glader er innkjøpt av Norsk kulturråd, Vestfold og Rogaland fylkeskommune, Sandnes og Stavanger kommune.
Eli Glader
LOCI: Tårnet, Sikadene og Museet
(om kunsten, stedene, tingene, menneskene og talen)
2019, videoverk via 3 kanaler med lyd 02:30 min
Tårnet: Eiffeltårnet er filmet tett på slik at det er tårnets struktur som blir vesentlig og ikke dets velkjente form. Mennesker beveger seg opp og ned inne i denne ubrukelige strukturen uten egentlig gjøremål og tilsynelatende uten mening, men likevel betydningsfullt.
Dette rene - tilnærmet tomme - tegnet - er uunngåelig, fordi det kan bety alt. Det har gjenerobret den grunnleggende ubrukelighet som gjør det levende i menneskets fantasi. Tårnet er ingenting, det oppnår en slags monumentets nullgrad; det deltar ikke i noen rite, ingen kult, ikke engang i kunst. Det tillater oss å overskride sensasjonen og se tingene i sin struktur. En ny kategori kom til syne, den konkrete abstraksjon; dette, som videre, er den meningen vi i dag kan gi til ordet struktur: et korpus av intelligent form.
Utdrag fra Roland Barthes «Eiffeltårnet og andre mytologier»
Sikadene: Samtidig et annet sted, i Borgheseparken i Roma, ser vi de vakreste trær, naturens egne strukturer strekke seg mot himmelen. Disse strukturene er fylt med mengder av levende vesener vi knapt kan se, men desto bedre kan høre. Etter mange år kommer sikadene frem fra jordens mørke på sin vei til å bli bevinget og etter sin reise oppover på trestammer skal de ifølge mytene aldri igjen måtte vende tilbake til jordens mørke. Det er hannene som holder til i trærne, hvor de suger plantesaft og synger monotont og øredøvende for å tiltrekke seg hunnene, som lever i den lavere vegetasjonen. I gresk bronsealder, og i tidlige kinesiske og japanske rituelle tekster, omtales sikader som symbol for menneskesjelens reinkarnasjon og derav udødelighet.
I Platons dialog «Faidros» beretter Sokrates at før Musenes fødsel hadde sikadene vært mennesker. Da Musene introduserte musikk for den menneskelige erfaring ble menneskene så fortryllet at de henga seg helt og fullt til musikken. De glemte å spise og drikke med det resultat at deres kropper visnet bort. Som belønning for sin hengivenhet ble menneskene transformert til sikader med det oppdrag å rapportere om hvordan menneskene æret Musene. Sikadene ble med dette forvandlet til åndelige sjeler som har oppnådd et høyere kunnskapsnivå. De ignorerer menneskelige bekymringer og blir drevet mot kunsten.
Denne lengselen etter, og hengivelsen til kunsten, kan være både en fortryllelse og en flukt. Men - den kan også være en fordømmelse til en evig monoton sang med en umenneskelig stemme.
Museet: Musee du Quai Branly i Paris, er et museum som viser urfolks kunst og kulturer i Afrika, Asia, Oseania og Amerika. Museets samling består av mer enn en million objekter; etnografiske gjenstander, fotografier, dokumenter og annet. mennesket og tingene, mennesket i tingene, menneskenes ting, tingenes mennesker Gjenlyder verden fortsatt i tingene? Virker Musene/det musiske fortsatt i museenes samlinger av kunstverk og historiske objekter? Har gjenstandene en egen iboende sammenheng - en objektiv karakter som fortsatt er talende, om en annen tid et annet sted, og om menneskets skaperkraft, eller blir tingene værende i seg selv som taushet. Kan en slik taushet få oss i tale? Blir museets gjenstander frigjort fra sin opprinnelige sammenheng - som fremmedgjøring, men tilføyd et nytt innhold, tilhørende det menneskeheten har felles.
Eli Glader
Museet gjør det mulig for det moderne mennesket å forhandle og artikulere en forbindelse til fortiden, som også er en forbindelse til det forgjengelige og til døden. Man kan endog se museet som vårt eget memento mori, og slik kan museet være mer en livsbejaende heller enn en mumifiserende institusjon. Museet er slik et sted og en utprøvende basis for refleksjon om temporalitet og subjektivitet, identitet og forandring.
Andreas Huyssen (professor litteratur Col. Univ.)
Museet skal være vokter for de siste restene av grammatikken, tidsgrammatikken; forskjellen mellom nåtid, fremtid og fortid, beskytter av forskjeller.
Alexander Kluge (filmskaper, forfatter)
om LOCI/STEDENE: Eiffeltårnet er ikke bare et tegn, men også et sted i et sted med en distinktiv atmosfære og historie, byen Paris. Sikadene viser også til steder, et sted i et sted; i trærne i Villa Borgheseparken i Roma. Også Museet Quai Branly, er et sted i stedet Paris, som viser gjenstander ikke bare fra andre steder, men også fra andre tider. Visningsstedet for disse levende bildene fra disse stedene er også et sted, samtidig som kunstverket med sin særegne atmosfære i seg selv også er et sted, for kunstverket er sitt eget locus uansett hvor det befinner seg og det er et sted tilskueren kan være tilstede i - men kunstneren er allerede et annet sted.
PRODUKSJON: Filmet Paris 2011+Roma 2015 Kamera Eli Glader Klipp JGdP Film 2019 og 2021
VISNINGER: 6th Biennale of Contemporary Art, Aluminium, Baku, Az nov. 2019 Hå gamle prestegard, Rogaland, No jan-mars 2022
Eli Glader, Stavanger 2022