Trude Westby Nordmark (f. 1969) er en tålmodig kunstner. Man må nesten være det, når man bygger opp sine verk av hundrevis – tusenvis – av ekstruderte leireløkker. Gjennom mer enn 20 år har Westby Nordmark gjort dette til sitt varemerke, og de danner gjennomgangstemaet i hennes kunstnerskap. Fra denne grunnenheten har hun bygget komplekse, imponerende og himmelstrebende kunstverk.
«Jeg har været en gartner med saks, som det vårlige villnis beskar,» skriver vår folkekjære dikter Herman Wildenvey, i diktet Den glemte have. Og noen ganger kan Westby Nordmarks arbeider minne om en slik have, hvor keramikken har fått vokse og spire og skyte knopp. Og blomstre. Lik en gartner har kunstneren kultivert det keramiske villniset, formet det, og bevisst beskåret de livskraftige idéene og mulighetene. Resultatet oppleves fullendt og balansert – men fremdeles frodig.
Som i utstillingen på Hå Gamle Prestegård. Westby Nordmarks arbeider erobrer gulv og vegger i det gamle fjøset, og omskaper det hvitmalte rommet til et lyst og åpent landskap hvor keramikken yngler. Tittelen «Den enes død, den annens brød» åpner for ulike fortolkninger: På den ene siden kan den romme dystopiske fortellinger om naturens brutale overlevelseslogikk; på den annen side gir den plass for mer oppstemte påminnelser om gjensidig menneskelig avhengighet, og om betydningen av fellesskapet.
Ikke minst åpner tittelen for den komplekse erkjennelsen av at «ulykke og mulighet kan være uløselig knyttet sammen», som kunstneren selv uttrykker det. I naturen skjer dette helt bokstavelig, når døde planter og dyr blir næring for andre planter og dyr. Men også i menneskets verden kan vi gjenkjenne denne dynamikken, når andres ulykke levner et mulighetsrom som kan gavne oss – direkte eller indirekte. Slik sett trenger det slett ikke handle om artens overlevelse; også kunstens verden kan iblant fortone seg som et miljø styrt av «den sterkestes rett», og hvor originalitet, rendyrkelse og mestring kan fremstå som livsviktige redskaper – for ikke å si våpen – for å hevde seg.
«Den enes død, den annens brød.» Tittelen rommer ikke bare naturlovens logikk, men også løfter om et kretsløp, en cyklus. Kanskje er det riktig å påpeke at all keramisk nyskapning står i den fruktbare jorden som også har fostret tidligere utvikling, eksperimentering og nyvinning på keramikkens område. På denne måten frister det å si at tittelens «brød» blir et bilde på det felles arvestoffet – kunnskapen og tradisjonen – som all keramisk kunst vokser frem av, og samtidig legger nytt innhold til.
Slik sett blir gartnerens rolle enda viktigere: En som dyrker og kultiverer, som skjærer bort og foredler, og som møysommelig former nye skudd på keramikkens gamle, livskraftige stamme. Mellom hennes hender springer leiren i blomst, og antar nye former som ingen ennå har sett. Fra dette vokser nye tradisjoner sakte, men sikkert, frem.
Read the english version here (PDF, 328 kB)