UTSTILLING: Ole Martin Lund Bø

lørdag 11. september 2021 kl. 14.00

11. september - 7. november 2021 

Ole Martin Lund Bø
GPS Signal Not Found
maleri

-

Opning ved Hans Edward Hammonds.

På Hå gamle prestegard syner Ole Martin Lund Bø utstillinga GPS Signal Not Found som består av heilt nye maleri.

Kunstnaren er oppteken av materiale og nytter ofte eit minimalistisk uttrykk gjennom maleri, skulptur og fotografi. I dei seinare åra har han lagt større vekt på maleriet.

I maleria skreller han bort det han meiner er overflødig, det som ikkje er naudsynt. Ein kan nokre gonger gjenkjene ei form, eit fjell, eit landskap. Men det blir som hint og antydingar.

Kunstnar og skribent Aleksi Wildhagen har skrive ein ny tekst til utstillinga på Hå gamle prestegard.

Ole Martin Lund Bø (f. 1973, Stavanger) er utdanna ved Kunstakademiet i Bergen og bur og arbeider i Oslo.

Han har hatt utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Utvalgte utstillingar er Folds of the present, QB Gallery, Oslo (2019) Golsa, Oslo (2018), Noplace, Oslo (2018), Havana, QB Gallery (2016), MELK, Oslo (2016), Denny Gallery (2013), Galerie Opdahl, Berlin og Stavanger (2013, 2011, 2007), Galleri Christian Torp (2012, 2010) The Armory Show, NY (2012), Kunstnerforbundet (2011), Astrup Fearnley Museet (2008). Han er innkjøpt av private og offentlege samlingar, mellom anna Bergen Kunstmuseum, Statoil Kunstprogram, Stavanger Kunstmuseum og Baroness Jean Von Oppenheim.

 

Ole Martin Lund Bø
GPS Signal Not Found

Tekst: Aleksi Wildhagen

Man behøver ikke være enig. Ole Martin Lund Bøs bilder er vanskelige å forstå, de krever oppmerksomme, nysgjerrige øyne, som liker å gruble. Tidligere jobbet han med strenge geometriske former som han hentet fra våre visuelle fellesskap i hverdagen, om enn forenklet og gjort i hans formspråk. Bilder som ser ut til å blande arkitekturskisser og grafisk reklamedesign inn i kunsten, og som fungerte som igangsettere for maleriet hans. I noen serier dukket fotografiet opp, gjerne av trivielle ting som potteplanter, joggesko eller motorsykler, som han hentet fra nettet og puttet direkte inn i maleriene. Det kan jo hende noe av dette dukker opp i prosessene hans igjen, men poenget er i hvert fall, at alle disse harde, flate, og definerte formene som han vendte tilbake til gang etter gang, de ser ut til å ha gjennomgått en slags nedbrytningsprosess de siste årene. Det organiske har langsomt tatt over. Først som varsomme fargeetterligninger, deretter som større strøk og felt som etterligner ideen om landskapet han vokste opp i, og som overlapper de kommersielle geometriene, og til slutt ender opp der han står nå, i et fritt maleri nesten uten design og arkitekturformer.

Det er i det hele tatt som om maleriene utvikler seg bort fra bysamfunnet og heller søker det elementære, som begynnelser og utgangspunkt. Før var hver minste detalj uttenkt på forhånd, mens nå står han i en type maleri som ikke lar seg planlegge på forhånd, men som må leves og erfares i dialogen mellom malingen og ham. For hans del innebærer dette en helt ny metode å tenke og lage kunst på. Han står med ett i en større tradisjon, og det er temmelig risikabelt.

Alt inn
Når de urbane og massemediale elementene er satt til side, handler samtalene som lerretene, malingen og det Lund Bø gjennomgår, mest av alt om å komme til enighet om hvordan bildene skal bli. Da gjelder det å følge bildenes viljer, like mye som det handler om å styre valgmulighetene bildene og malingen gir. Denne samtalen som begynner allerede med første anstøt, leder så til et svar i form av en motreaksjon, denne motreaksjonen problematiserer både seg selv, den forrige og den neste, og så videre. Det er da man forstår at om dette skal lykkes, så må alt satses inn i bildet. Men akkurat hva det innebærer er opp til samtalen mellom kunstneren og materialet, og om den er god eller dårlig. Tiden fordeles altså mellom å se, tenke og gjøre. Men når sitter det, hvilke muligheter har man og når blir det ferdig, eller overarbeidet? Det tar som regel uker og måneder, men til slutt overbeviser bildet maleren, eller var det motsatt? De blir i alle fall enige nok, til å la bildet stå sin prøve, for dere, for bildet og for dem selv.

Topografien i landskapet Lund Bø vokste opp med, er utgangspunktet nok en gang, men ikke som direkte avbildninger, men heller slik landskapet kan virke i hodet på avstand ved fravær, med sine lunefulle overganger mellom rolige myke felt, til knattete tumulter og høydedrag, viker og bukter. Men horisonten er fraværende, og det er nok like greit, ettersom en linje tvers gjennom bildet som sier HORISONT, svært raskt produserer en løsning, slik at man like kvikt blir ferdig med samtalen om hva bildet forsøker å gjøre, eller hva du som betrakter førsøker å få bildet til å bli. Og er det noe som er bra å gjøre med bilder, så er det å se og gruble over dem. Ikke nødvendigvis på hva det hele betyr, men forsøke å sette seg selv i malerens sted og starte dialogen med bildene, slik man da opplever dem. Hvorfor det er malt sånn eller slik, plassert her eller der, fargevalg og temperament. Se nøye etter hvordan de ulike delene spiller på, og mot hverandre, og vit at det alltid ligger en vilje bak ethvert valg.

Det er få tilfeldigheter her, for det som ser ut som vann som er sølt utover, eller de tilsynelatende raske og vilkårlige strøkene og anslagene, de er faktisk plassert der som språk, inn i bildene, med vilje. For nettopp å sprite opp, eller dempe samtalen. Assosiasjonene som dukker opp, og som vi nå står og ser på, de må enten godtas eller refuseres av vår indre kritiker. Da er det lurt å spørre seg selv hvorfor man godtar eller ikke godtar noe. For det er jo egentlig den samtalen som er mest interessant, og som bare hvert individ har fasiten på. Egentlig er det hele litt som å virre rundt i terrenget uten kart, kompass og GPS signal. Man behøver ikke være enig.

Legg til hendinga i din kalender